Alle barns rim og regler

Her er mye artig – nonsensvers, rim og regler som har pedagogisk innhold og mange sanger som bl.a. Bæ, bæ, lille lam, Lille Jon Blund osv. Boken er en bildebok og er også rikelig illustrert som dere ser. Hvert oppslag ser slik ut som vist på bildet over. Dette er en  fin klassikere som er en som blir omtalt som en kulturskatt. Det er jeg enig i.

Dette var en morsom og lettlest bok som er fin å bruke i skolen.

Mummitrollet

Jeg ble litt nostalgisk da jeg leste i Sølvi sin blogg om Mummitrollet. Jeg har noen gode minner fra denne tiden. Det var ikke rent få timer som ble viet til både lesing i disse bøkene, samt filmer som ble sendt på TV2.
Jeg husker til og med Mummitrollet på barne-tv på NRK fra min egen barndom.

Jeg tror Tove Janssons verden er like populær i dag.

Disse minnene er noen tegninger som jeg laget til min datter fordi hun var så glad i Mummitrollet og Mummidalen.

Det er blant de få ting jeg har igjen fra denne tiden som har overlevd brannen som vi hadde i 2008.

Disse tegningene ble laget for at hun skulle ha noe å fargelegge.

Jeg hadde også en tegneseriebok om Mummitrollet på pensumlista første skoleår på lærerskolen.


På Wikipedia finner du mer informasjon om Tove Jansson. Også på Store norske leksikon sier de noe om henne.

Et lite dikt

Gravemaskin og datamaskin

Fattern er sjef på en gravemaskin,
jeg er elev på en datamaskin.
Far sin maskin har seks-sju tusen krefter,
min har en mus lagd av frå poliester.
Far sin kan flytte ti tonn i en vending
min mailer tolv tusen tegn i en sending.
Han graver grøfter og knuser og bikker,
jeg bare peker og flytter og klikker.
Fattern han svinger med grabben og spettet
jeg bare surfer og prater på nettet.
Han bygger landet med veier og hus,
jeg styrer verden ved hjelp av en mus.

Shel Silverstein

Løkkeskrift vs stavskrift.

På siste samling kom vi inn på tema om stavskrift vs. løkkeskrift.
"Det er eleven selv som bestemmer hvilken skrift han/hun vil bruke. Alle elever har rett på individuelt tilpasset lese- og skriveopplæring, og gjelder derfor også for skriftopplæringen." (Hekneby, 2011, s. 157).
Jeg lærte stavskrift på skolen (husker ikke om jeg fikk noe valg). Mine barn har lært løkkeskrift (de fikk ikke valget).

Ulemper løkkeskrift

• Motorisk vanskelig for mange elever på grunn av at bokstavene er 'nye' og må læres på nytt.

• Bortkastet tid, når elevene likevel skal lære en funksjonell håndskrift.

• Stygg og uforståelig skrift hvis en ikke mestrer skriften.

• Løkkeskrift ligner ikke på den skriften som brukes i læreverkene.

• Dysleksiforbundet anbefaler stavskrift (jfr. dt.no).

Fordeler med løkkeskrift

• Elevene kan lage 'løkker', og trenger ikke følge samme linje ned på bokstavene og en mister ikke flyten slik som i stavskrift (eks.  g, h, j, t og y.)

• Elevene lærer å lese forskjellige typer håndskrift.

• Pen håndskrift når en klarer å mestre skriften.

Forskning viser at begge skriftformer er like gode. Det som er viktig er om læreren er en god rollemodell og virkelig kan den skriftformen det undervises i (jfr. dt.no).
I min tid hadde vi opptrening i tastaturbruk og touch. Hvor er det blitt av denne formen for undervisning. Kan dagens lærere dette selv? Når elevene skal videre på skole er det viktig at de har lært seg touchmetoden, fordi det er en mye raskere måte å gjøre notater på.
Jeg synes løkkeskrift er en mye penere skrift når kunsten beherskes. Men når kunsten ikke beherskes er det direkte stygt, uforståelig og rotete. Den blir også vanskelig å lese. Spørsmålet blir da hvor mye tid man skal bruke på å lære dette? Det er ikke alle som er kan lære å skrive fin løkkeskrift. Hvor tidlig kan man si at en elev ikke blir å beherske løkkeskrift?

Jeg tar gjerne i mot flere fordeler og ulemper og synspunkter på dette med undervisning i touchmetoden.

Hekneby, G. (2011). Skrive - lese - skrive. Begynneropplæringen i norsk. Oslo: Universitetsforlaget.

Drammens Tidene sine sider [internett]
http://dt.no/nyheter/over-og-ut-for-lokkeskriften-1.7561535 [lest 17.11.12]

Versalen Æ og vurdering for læring

 
I en norsktime dukket det opp et dilemma. Jeg skulle ta en rask repetisjon på bokstaven "Æ" med vurderingskriterier før elevene gikk i gang med oppgaver. Jeg tenkte før jeg startet at dette var i grunnen greit. Jeg forutså ikke hva som skulle komme. Det viste seg at jeg av gammel vane skrev "Æ´en med A som base og laget tre streker ut fra denne"(metoden jeg lærte). Det var ikke riktig i følge den læreboka som elevene hadde. Jeg fikk et hint fra en lærer og vi fikk rettet opp denne feilen. Jeg forklarte for elevene hvorfor jeg skrev bokstaven på denne måten. Og den "riktige" måten, altså "Æ med E som hovedfokus" ble skrevet på tavla og så gikk vi gjennom kriteriene. Vi gikk rundt og kikket på elevene mens de gjorde oppgavene sine. Vi ga framovermelding til de som trengte det. Men det var her dilemmaet oppsto etter min mening. En elev skrev "Æ´en" slik som jeg gjorde først. Altså brukte A som basis med tre streker ut til høyre. De var helt perfekte. Han arbeidet iherdig hele timen og var veldig nøye. Da vi skulle gå gjennom vurderingskriteriene sammen med elevene(først bokstav på linja, skriveretning)og kom til kriteriet med utformingen av bokstaven, oppstod dilemmaet. Hvis vi skulle fulgt kriteriene til punkt og prikke, ville hans bokstaver måtte bli vurdert som "rød" på utformingen, enda de var helt perfekte. (Han bedømte seg selv grønn). Jeg valgte ikke å si noe til ham om det. Jeg lurer egentlig på om han skjønte så mye av hva han skulle bedømme, siden han ikke reagerte på at hans bokstaver ikke var i henhold til kriteriene. Denne eleven har utenlandsk opprinnelse, men det kunne like gjerne vært gjeldende for hvem som helst. Det jeg lurer på er hvordan man skal rettferdiggjøre dette overfor en slik elev hvis spørsmålet har kommet opp. Når vi vokser til og danner vår egen stil på skrift, har ikke dette noe å si lengre. Er det greit å si at det går an å skrive den på begge måter, eller er det viktig å holde seg til en metode? I lærebøkene veksler de med bruken av skrivemåten. I en bok brukte de begge på samme side. Vi fant til og med en tredje variant - her var "A" og "E" satt sammen til "Æ" slik som den som vises nå, hvor den midterste streken ikke er sammenhengende. Til slutt vil jeg si at den metoden å skrive "Æ" hvor "E" er hovedfokus, som er lettest å lære seg.

Med erfaring som dette, vil jeg være i stand til å forutse slike ting i framtiden.

Det gidder jeg ikke!

Har vi lett for å tro at elever forstår mer enn de faktisk gjør? I en norsktime i dag holdt elevene på

med noen oppgaver. Jeg la merke til at jeg fikk samme spørsmål fra flere elever. "Hva skal jeg gjøre her?" Det var en enkel oppgave og dette var i på 7.trinn. Oppgaven var følgende. "Bruk et substantiv fra hver kolonne, og sett dem sammen til sammensatte ord. Sett en artikkel foran." Jeg tok oppgaven i plenum og spurte om det var noen ord i teksten som var vanskelig. Jeg fikk ikke svar. Så spurte jeg: "Enn ordet 'kolonne'? Er det noen som vet hva det betyr." Jeg fikk noen rare svar, ingen var riktig. Jeg bad elevene slå opp ordet i ordboken.  En elev begynner å lese alt som stod der, med lyder og alle synonymer. Han avslutter med : "Ja hva betyr det, det står så mye her." Jeg forklarte grunnen til at det stod så mye der var fordi ordet blir brukt i forskjellige sammenhenger. Det var tydelig at de ikke var vant med å slå opp ord.

Oppgaven ble enkel den når de fikk styrket sin semantiske bevissthet i forhold til begrepet 'kolonne'. Senere på dagen oppstod samme problemet. Denne eleven holdt på med oppgaver i faget rle. Eleven skulle svare på et spørsmål som gikk direkte ut på å forklare hva tre ord betydde. Det ene ordet var bl.a. 'Skjende', jeg husker ikke de andre. Eleven leita opp dette ordet i ordboka, men fikk opp nye vanskelige ord, bl.a. 'vanære' og 'krenke'. Hun sa: "Jeg skjønner ingenting." Jeg sa til henne: "Du kan jo slå opp det ordet også." Da blåste hun bare og sa: "Det gidder jeg ikke!"

Hva er det som gjør at elever velger å spørre læreren i stedet for å prøve å finne ut svaret selv? Hvorfor gir de opp så lett? Er det latskap? Har de hatt lærere som har gjort dem bjørnetjenester? Hvordan er utvalget av lesestrategier? Har det blitt stilt for lite krav til elevene?

Hva gjør dere i en slik situasjon?

Etisk kortstokk

I Beates blogg tar hun opp nettmobbing. Jeg viser til dialogen der hvor jeg kommer med følgende ide:
Det blir jo jobbet mye mot mobbing i skolen. Dette er noe en er nødt til å arbeide med hele tiden. Jeg tror det er naivt å tro at man skal kunne kontrollere hva elevene gjør på nettet til enhver tid. Derfor må det arbeides preventivt. Min tanke er mye likt det Ina nevner. Men det må gjøres på en slik måte at elevene selv kommer frem til resultatet.
Jeg har en ide om å lage en kortstokk med etiske dilemma ang. nettbruk som avsluttes med et spørsmål. Kortstokken må inneholde minst 40-50 kort.
Eks:
Du blir vitne til at en klassekamerat blir mobbet på Facebook.Hva gjør du?
En gang i uka (eller så ofte en har tid) kan en la en elev trekke et kort fra kortstokken. Elevene får mulighet til å uttale seg. Det skapes en dialog om det etiske dilemmaet som står på kortet. På denne måten kan man arbeide preventivt mot alle slike etiske spørsmål.

Oppfordringen og ideen fra Beate er at vi kanskje kan prøve å lage en slik etisk kortstokk sammen i klassen. Jeg oppforder derfor alle som vil delta om å komme med forslag til slike etiske dilemmaer med påfølgende spørsmål. Forslagene legger dere inn som kommentarer under her. Så kan vi kanskje lage hver vår kortstokk.

STL+

På Sortland barneskole har dei på første trinn teke i bruk STL+. Eg har verkeleg tru på nytta av dette opplegget i den første lese- og skriveopplæringa.

STL+  betyr å skrive seg til lesing (Ohegland, 2011). Å skrive seg til lesing byggjar på Arne Tragetons prosjekt "Tekstskaping på datamaskin" som  byrja i 1999 og gjekk føre seg  over fire år(ibid.). Elevane fikk i dette tilfellet ikkje byrja med handskrift før dei gikk i tredje klasse. Dette forsøket viste at elevane som hadde lært seg å skrive på PC, skreiv finare enn de elevane som hadde lært seg å skrive med løkkeskrift i to år. Forsøket viste også at elevane som starta med PC brukte kortare tid på lære seg å skrive handskrifta, enn dei som starta for hand. Forsøka viste også at elevane som skreiv for hand, skreiv raskare, men at dette utjamna seg året etter (Trageton 2003, s. 193 i Høigård, 2011, s. 262). Arne Trageton har forøvrig skrive ei bok som heite "Å skrive seg til lesing. IKT i småskolen", utgitt i 2003.

STL+ er ein strategi for å knekke lesekoden gjennom å framstille eigne tekstar. STL+ er meint å skape ei kvalitativ god opplæring til dei som har særskilte behov, men kan godt nyttast for alle elevane. Det seiast at ein kan førebyggje lese- og skrivevanskar å redusere utviklinga av alvorleg dysleksi. STL+ er difor godt egna i høve til tilpassa opplæring (Ohegland, 2011).                

STL+ krev at ein installerer programvare til datamaskinane. "Skoleskrift" skal nyttast saman meed talesyntesen "Voxit Budgie Pro", desse er verktøy som nyttast(ibid). Når elevane skriv teksten på tastaturet, får dei lyd tilbake. Tastaturet gjev auditiv tilbakemelding. Det betyr at elevane høyrer kva dei skriv. Dei får med andre ord auditiv tilbakemelding på bokstavnivå og dei får auditiv tilbakemelding gjennom talesyntese på ordnivå når mellomrom trykkjast. Dette er viktig i forhold til den fonologiske og den morfemiske bevisstheita. Vidare får elevane auditiv tilbakemelding på setningar og avsnitt. Dette styrkjar deira syntaktiske bevisstheit. Anne Håland (2007, s. 119) skriv i si bok "Datamaskina fungerer som støttestruktur  ved å ta seg av den tekniske sida ved skrivinga, forming av bokstavar, skriveretning, linjeskift, orientering på sida." Det vil seie at elevane kan fokusere meir på innhald. Ho skriv vidare at; "Datamaskina gjer det slik muleg for barn å operere i utviklingssona, gjera ting dei ikkje ville greid åleine (Vygotsky 1989, s. 189, i ibid., s. 119).

I STL+ er det likt med LTG-metoden når det gjeld introduksjon til tekst. Elevane får felles fokus på tema før dei går i gang med å skrive sjølv. På denne måten blir det lettare og starte skrivinga. Medan elevane skriv kan læraren gå rundt å observere elevane medan dei skriv, å gje dei hjelp dersom dei treng det. Gjennom felles refleksjon rundt tekstane deira, blir den pråklege bevisstheita og språkkunnskapen deira utvikla.

 

e-Lector er eit program som blir nytta til dette føremålet. 
(Bileta er lånt på nettsida)

Fordelar og ulemper

Skriving på PC er ein grunnleggjande ferdigheit som dei må meistre. Dei får starte skrivinga utan tidlegare opplæring av bokstavar. Dei kjem tidlegare i gang med tekstskapinga. Elevane kommer raskare i gang med å skrive eigenproduserte tekstar om det dei er interesserte i (Høigård 2011, s. 289). Då får dei økt lese- og skrivelyst (Lundberg og Herrlin, 2008, s. 18).  Elevane får prøve seg fram å feile. Det er noko dei  lærer av. Dei får utforske mulegheiter. På PC får elevane retta tekstane sine. Dette ville sannsynlegvis ikkje blitt gjort om dei hadde skreve for hand.  Når dei skriv på datamaskinen vil dei få hjelp til å betre teksten før dei skriv den ut. Dei vil også oppleve å få ei feilfri utskrift av si eige tekst som er heilt perfekt og som er ein framstilling av læringsaktiviteten. Dei vil få samarbeid og støtte. Elevane vil få ein følelse av meistring. Dei treng ikkje sitja å vente på å få hjelp. Med andre ord ei fin løysing for tilpassa undervisning. Elevane får arbeide individuelt med språket der dei er på sit nivå. 

Dette er eit flott hjelpemiddel til elevar som har lese- og skrive vanskar og/eller dysleksi. Motivasjon er viktig med desse elevane (Høigård, 2011, s. 286). Elevane får arbeide med høgtlesing. Dei får arbeide med fonologisk bevisstheit (ibid., s. 287). Og ikkje minst får dei personlege erfaringar med skriftspråket. T.d. får dei velje korleis bokstavar dei skal bruke. Alt dette er  viktig for elevane med lese- og skrivevanskar og for elevar med dysleksi (ibid., s. 284). Elevar som har norsk som andrespråk vil også ha nytte av STL+ når dei skal lære seg norsk. Her kan dei få hjelp til den fonetiske uttala (artikulasjon) og dei får øving i å setje saman morfem. I tillegg får dei også trening i den norske syntaksen (ibid., s. 190). 

Ulempene er at elevane  ikkje får øving med å skrive med blyant eller penn. Dei får ikkje utvikla handskrifta si. Det vil seie dei kinestetiske erfaringane med å skrive for hand (ibid., s. 261). Ei  anna ulempe er at STL+ krev at skolen har nok datamaskinar og programvare. Dette kostar pengar. STL+ krev og at kompetansen til lærarane må utviklast slik at elevane får best mogleg læringsutbytte. Det er og eit ressursspørsmål. 

Kilder

Høigård, A. 2011. Barns språkutvikling. Muntlig og skriftlig. 2.utgave. Oslo: Universitetsforlaget. 
Håland, A. 2007. Dialogar om tekst. Praktisk arbeid med elevtekstar i norskfaget. Oslo: Universitetsforlaget. 
Lundberg, I. og Herrlin, K. 2008: God leseutvikling. Kartlegging og øvelser. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. 
Ohegland, 2011. på voxit sine sider
http://www.voxit.no/a-skrive-seg-til-lesing/ 
e-lector sine sider 
http://www.e-lector.com/nor/fullversjon.html