Det gidder jeg ikke!

Har vi lett for å tro at elever forstår mer enn de faktisk gjør? I en norsktime i dag holdt elevene på

med noen oppgaver. Jeg la merke til at jeg fikk samme spørsmål fra flere elever. "Hva skal jeg gjøre her?" Det var en enkel oppgave og dette var i på 7.trinn. Oppgaven var følgende. "Bruk et substantiv fra hver kolonne, og sett dem sammen til sammensatte ord. Sett en artikkel foran." Jeg tok oppgaven i plenum og spurte om det var noen ord i teksten som var vanskelig. Jeg fikk ikke svar. Så spurte jeg: "Enn ordet 'kolonne'? Er det noen som vet hva det betyr." Jeg fikk noen rare svar, ingen var riktig. Jeg bad elevene slå opp ordet i ordboken.  En elev begynner å lese alt som stod der, med lyder og alle synonymer. Han avslutter med : "Ja hva betyr det, det står så mye her." Jeg forklarte grunnen til at det stod så mye der var fordi ordet blir brukt i forskjellige sammenhenger. Det var tydelig at de ikke var vant med å slå opp ord.

Oppgaven ble enkel den når de fikk styrket sin semantiske bevissthet i forhold til begrepet 'kolonne'. Senere på dagen oppstod samme problemet. Denne eleven holdt på med oppgaver i faget rle. Eleven skulle svare på et spørsmål som gikk direkte ut på å forklare hva tre ord betydde. Det ene ordet var bl.a. 'Skjende', jeg husker ikke de andre. Eleven leita opp dette ordet i ordboka, men fikk opp nye vanskelige ord, bl.a. 'vanære' og 'krenke'. Hun sa: "Jeg skjønner ingenting." Jeg sa til henne: "Du kan jo slå opp det ordet også." Da blåste hun bare og sa: "Det gidder jeg ikke!"

Hva er det som gjør at elever velger å spørre læreren i stedet for å prøve å finne ut svaret selv? Hvorfor gir de opp så lett? Er det latskap? Har de hatt lærere som har gjort dem bjørnetjenester? Hvordan er utvalget av lesestrategier? Har det blitt stilt for lite krav til elevene?

Hva gjør dere i en slik situasjon?