Løkkeskrift vs stavskrift.

På siste samling kom vi inn på tema om stavskrift vs. løkkeskrift.
"Det er eleven selv som bestemmer hvilken skrift han/hun vil bruke. Alle elever har rett på individuelt tilpasset lese- og skriveopplæring, og gjelder derfor også for skriftopplæringen." (Hekneby, 2011, s. 157).
Jeg lærte stavskrift på skolen (husker ikke om jeg fikk noe valg). Mine barn har lært løkkeskrift (de fikk ikke valget).

Ulemper løkkeskrift

• Motorisk vanskelig for mange elever på grunn av at bokstavene er 'nye' og må læres på nytt.

• Bortkastet tid, når elevene likevel skal lære en funksjonell håndskrift.

• Stygg og uforståelig skrift hvis en ikke mestrer skriften.

• Løkkeskrift ligner ikke på den skriften som brukes i læreverkene.

• Dysleksiforbundet anbefaler stavskrift (jfr. dt.no).

Fordeler med løkkeskrift

• Elevene kan lage 'løkker', og trenger ikke følge samme linje ned på bokstavene og en mister ikke flyten slik som i stavskrift (eks.  g, h, j, t og y.)

• Elevene lærer å lese forskjellige typer håndskrift.

• Pen håndskrift når en klarer å mestre skriften.

Forskning viser at begge skriftformer er like gode. Det som er viktig er om læreren er en god rollemodell og virkelig kan den skriftformen det undervises i (jfr. dt.no).
I min tid hadde vi opptrening i tastaturbruk og touch. Hvor er det blitt av denne formen for undervisning. Kan dagens lærere dette selv? Når elevene skal videre på skole er det viktig at de har lært seg touchmetoden, fordi det er en mye raskere måte å gjøre notater på.
Jeg synes løkkeskrift er en mye penere skrift når kunsten beherskes. Men når kunsten ikke beherskes er det direkte stygt, uforståelig og rotete. Den blir også vanskelig å lese. Spørsmålet blir da hvor mye tid man skal bruke på å lære dette? Det er ikke alle som er kan lære å skrive fin løkkeskrift. Hvor tidlig kan man si at en elev ikke blir å beherske løkkeskrift?

Jeg tar gjerne i mot flere fordeler og ulemper og synspunkter på dette med undervisning i touchmetoden.

Hekneby, G. (2011). Skrive - lese - skrive. Begynneropplæringen i norsk. Oslo: Universitetsforlaget.

Drammens Tidene sine sider [internett]
http://dt.no/nyheter/over-og-ut-for-lokkeskriften-1.7561535 [lest 17.11.12]

Versalen Æ og vurdering for læring

 
I en norsktime dukket det opp et dilemma. Jeg skulle ta en rask repetisjon på bokstaven "Æ" med vurderingskriterier før elevene gikk i gang med oppgaver. Jeg tenkte før jeg startet at dette var i grunnen greit. Jeg forutså ikke hva som skulle komme. Det viste seg at jeg av gammel vane skrev "Æ´en med A som base og laget tre streker ut fra denne"(metoden jeg lærte). Det var ikke riktig i følge den læreboka som elevene hadde. Jeg fikk et hint fra en lærer og vi fikk rettet opp denne feilen. Jeg forklarte for elevene hvorfor jeg skrev bokstaven på denne måten. Og den "riktige" måten, altså "Æ med E som hovedfokus" ble skrevet på tavla og så gikk vi gjennom kriteriene. Vi gikk rundt og kikket på elevene mens de gjorde oppgavene sine. Vi ga framovermelding til de som trengte det. Men det var her dilemmaet oppsto etter min mening. En elev skrev "Æ´en" slik som jeg gjorde først. Altså brukte A som basis med tre streker ut til høyre. De var helt perfekte. Han arbeidet iherdig hele timen og var veldig nøye. Da vi skulle gå gjennom vurderingskriteriene sammen med elevene(først bokstav på linja, skriveretning)og kom til kriteriet med utformingen av bokstaven, oppstod dilemmaet. Hvis vi skulle fulgt kriteriene til punkt og prikke, ville hans bokstaver måtte bli vurdert som "rød" på utformingen, enda de var helt perfekte. (Han bedømte seg selv grønn). Jeg valgte ikke å si noe til ham om det. Jeg lurer egentlig på om han skjønte så mye av hva han skulle bedømme, siden han ikke reagerte på at hans bokstaver ikke var i henhold til kriteriene. Denne eleven har utenlandsk opprinnelse, men det kunne like gjerne vært gjeldende for hvem som helst. Det jeg lurer på er hvordan man skal rettferdiggjøre dette overfor en slik elev hvis spørsmålet har kommet opp. Når vi vokser til og danner vår egen stil på skrift, har ikke dette noe å si lengre. Er det greit å si at det går an å skrive den på begge måter, eller er det viktig å holde seg til en metode? I lærebøkene veksler de med bruken av skrivemåten. I en bok brukte de begge på samme side. Vi fant til og med en tredje variant - her var "A" og "E" satt sammen til "Æ" slik som den som vises nå, hvor den midterste streken ikke er sammenhengende. Til slutt vil jeg si at den metoden å skrive "Æ" hvor "E" er hovedfokus, som er lettest å lære seg.

Med erfaring som dette, vil jeg være i stand til å forutse slike ting i framtiden.