Det gidder jeg ikke!

Har vi lett for å tro at elever forstår mer enn de faktisk gjør? I en norsktime i dag holdt elevene på

med noen oppgaver. Jeg la merke til at jeg fikk samme spørsmål fra flere elever. "Hva skal jeg gjøre her?" Det var en enkel oppgave og dette var i på 7.trinn. Oppgaven var følgende. "Bruk et substantiv fra hver kolonne, og sett dem sammen til sammensatte ord. Sett en artikkel foran." Jeg tok oppgaven i plenum og spurte om det var noen ord i teksten som var vanskelig. Jeg fikk ikke svar. Så spurte jeg: "Enn ordet 'kolonne'? Er det noen som vet hva det betyr." Jeg fikk noen rare svar, ingen var riktig. Jeg bad elevene slå opp ordet i ordboken.  En elev begynner å lese alt som stod der, med lyder og alle synonymer. Han avslutter med : "Ja hva betyr det, det står så mye her." Jeg forklarte grunnen til at det stod så mye der var fordi ordet blir brukt i forskjellige sammenhenger. Det var tydelig at de ikke var vant med å slå opp ord.

Oppgaven ble enkel den når de fikk styrket sin semantiske bevissthet i forhold til begrepet 'kolonne'. Senere på dagen oppstod samme problemet. Denne eleven holdt på med oppgaver i faget rle. Eleven skulle svare på et spørsmål som gikk direkte ut på å forklare hva tre ord betydde. Det ene ordet var bl.a. 'Skjende', jeg husker ikke de andre. Eleven leita opp dette ordet i ordboka, men fikk opp nye vanskelige ord, bl.a. 'vanære' og 'krenke'. Hun sa: "Jeg skjønner ingenting." Jeg sa til henne: "Du kan jo slå opp det ordet også." Da blåste hun bare og sa: "Det gidder jeg ikke!"

Hva er det som gjør at elever velger å spørre læreren i stedet for å prøve å finne ut svaret selv? Hvorfor gir de opp så lett? Er det latskap? Har de hatt lærere som har gjort dem bjørnetjenester? Hvordan er utvalget av lesestrategier? Har det blitt stilt for lite krav til elevene?

Hva gjør dere i en slik situasjon?

Etisk kortstokk

I Beates blogg tar hun opp nettmobbing. Jeg viser til dialogen der hvor jeg kommer med følgende ide:
Det blir jo jobbet mye mot mobbing i skolen. Dette er noe en er nødt til å arbeide med hele tiden. Jeg tror det er naivt å tro at man skal kunne kontrollere hva elevene gjør på nettet til enhver tid. Derfor må det arbeides preventivt. Min tanke er mye likt det Ina nevner. Men det må gjøres på en slik måte at elevene selv kommer frem til resultatet.
Jeg har en ide om å lage en kortstokk med etiske dilemma ang. nettbruk som avsluttes med et spørsmål. Kortstokken må inneholde minst 40-50 kort.
Eks:
Du blir vitne til at en klassekamerat blir mobbet på Facebook.Hva gjør du?
En gang i uka (eller så ofte en har tid) kan en la en elev trekke et kort fra kortstokken. Elevene får mulighet til å uttale seg. Det skapes en dialog om det etiske dilemmaet som står på kortet. På denne måten kan man arbeide preventivt mot alle slike etiske spørsmål.

Oppfordringen og ideen fra Beate er at vi kanskje kan prøve å lage en slik etisk kortstokk sammen i klassen. Jeg oppforder derfor alle som vil delta om å komme med forslag til slike etiske dilemmaer med påfølgende spørsmål. Forslagene legger dere inn som kommentarer under her. Så kan vi kanskje lage hver vår kortstokk.

STL+

På Sortland barneskole har dei på første trinn teke i bruk STL+. Eg har verkeleg tru på nytta av dette opplegget i den første lese- og skriveopplæringa.

STL+  betyr å skrive seg til lesing (Ohegland, 2011). Å skrive seg til lesing byggjar på Arne Tragetons prosjekt "Tekstskaping på datamaskin" som  byrja i 1999 og gjekk føre seg  over fire år(ibid.). Elevane fikk i dette tilfellet ikkje byrja med handskrift før dei gikk i tredje klasse. Dette forsøket viste at elevane som hadde lært seg å skrive på PC, skreiv finare enn de elevane som hadde lært seg å skrive med løkkeskrift i to år. Forsøket viste også at elevane som starta med PC brukte kortare tid på lære seg å skrive handskrifta, enn dei som starta for hand. Forsøka viste også at elevane som skreiv for hand, skreiv raskare, men at dette utjamna seg året etter (Trageton 2003, s. 193 i Høigård, 2011, s. 262). Arne Trageton har forøvrig skrive ei bok som heite "Å skrive seg til lesing. IKT i småskolen", utgitt i 2003.

STL+ er ein strategi for å knekke lesekoden gjennom å framstille eigne tekstar. STL+ er meint å skape ei kvalitativ god opplæring til dei som har særskilte behov, men kan godt nyttast for alle elevane. Det seiast at ein kan førebyggje lese- og skrivevanskar å redusere utviklinga av alvorleg dysleksi. STL+ er difor godt egna i høve til tilpassa opplæring (Ohegland, 2011).                

STL+ krev at ein installerer programvare til datamaskinane. "Skoleskrift" skal nyttast saman meed talesyntesen "Voxit Budgie Pro", desse er verktøy som nyttast(ibid). Når elevane skriv teksten på tastaturet, får dei lyd tilbake. Tastaturet gjev auditiv tilbakemelding. Det betyr at elevane høyrer kva dei skriv. Dei får med andre ord auditiv tilbakemelding på bokstavnivå og dei får auditiv tilbakemelding gjennom talesyntese på ordnivå når mellomrom trykkjast. Dette er viktig i forhold til den fonologiske og den morfemiske bevisstheita. Vidare får elevane auditiv tilbakemelding på setningar og avsnitt. Dette styrkjar deira syntaktiske bevisstheit. Anne Håland (2007, s. 119) skriv i si bok "Datamaskina fungerer som støttestruktur  ved å ta seg av den tekniske sida ved skrivinga, forming av bokstavar, skriveretning, linjeskift, orientering på sida." Det vil seie at elevane kan fokusere meir på innhald. Ho skriv vidare at; "Datamaskina gjer det slik muleg for barn å operere i utviklingssona, gjera ting dei ikkje ville greid åleine (Vygotsky 1989, s. 189, i ibid., s. 119).

I STL+ er det likt med LTG-metoden når det gjeld introduksjon til tekst. Elevane får felles fokus på tema før dei går i gang med å skrive sjølv. På denne måten blir det lettare og starte skrivinga. Medan elevane skriv kan læraren gå rundt å observere elevane medan dei skriv, å gje dei hjelp dersom dei treng det. Gjennom felles refleksjon rundt tekstane deira, blir den pråklege bevisstheita og språkkunnskapen deira utvikla.

 

e-Lector er eit program som blir nytta til dette føremålet. 
(Bileta er lånt på nettsida)

Fordelar og ulemper

Skriving på PC er ein grunnleggjande ferdigheit som dei må meistre. Dei får starte skrivinga utan tidlegare opplæring av bokstavar. Dei kjem tidlegare i gang med tekstskapinga. Elevane kommer raskare i gang med å skrive eigenproduserte tekstar om det dei er interesserte i (Høigård 2011, s. 289). Då får dei økt lese- og skrivelyst (Lundberg og Herrlin, 2008, s. 18).  Elevane får prøve seg fram å feile. Det er noko dei  lærer av. Dei får utforske mulegheiter. På PC får elevane retta tekstane sine. Dette ville sannsynlegvis ikkje blitt gjort om dei hadde skreve for hand.  Når dei skriv på datamaskinen vil dei få hjelp til å betre teksten før dei skriv den ut. Dei vil også oppleve å få ei feilfri utskrift av si eige tekst som er heilt perfekt og som er ein framstilling av læringsaktiviteten. Dei vil få samarbeid og støtte. Elevane vil få ein følelse av meistring. Dei treng ikkje sitja å vente på å få hjelp. Med andre ord ei fin løysing for tilpassa undervisning. Elevane får arbeide individuelt med språket der dei er på sit nivå. 

Dette er eit flott hjelpemiddel til elevar som har lese- og skrive vanskar og/eller dysleksi. Motivasjon er viktig med desse elevane (Høigård, 2011, s. 286). Elevane får arbeide med høgtlesing. Dei får arbeide med fonologisk bevisstheit (ibid., s. 287). Og ikkje minst får dei personlege erfaringar med skriftspråket. T.d. får dei velje korleis bokstavar dei skal bruke. Alt dette er  viktig for elevane med lese- og skrivevanskar og for elevar med dysleksi (ibid., s. 284). Elevar som har norsk som andrespråk vil også ha nytte av STL+ når dei skal lære seg norsk. Her kan dei få hjelp til den fonetiske uttala (artikulasjon) og dei får øving i å setje saman morfem. I tillegg får dei også trening i den norske syntaksen (ibid., s. 190). 

Ulempene er at elevane  ikkje får øving med å skrive med blyant eller penn. Dei får ikkje utvikla handskrifta si. Det vil seie dei kinestetiske erfaringane med å skrive for hand (ibid., s. 261). Ei  anna ulempe er at STL+ krev at skolen har nok datamaskinar og programvare. Dette kostar pengar. STL+ krev og at kompetansen til lærarane må utviklast slik at elevane får best mogleg læringsutbytte. Det er og eit ressursspørsmål. 

Kilder

Høigård, A. 2011. Barns språkutvikling. Muntlig og skriftlig. 2.utgave. Oslo: Universitetsforlaget. 
Håland, A. 2007. Dialogar om tekst. Praktisk arbeid med elevtekstar i norskfaget. Oslo: Universitetsforlaget. 
Lundberg, I. og Herrlin, K. 2008: God leseutvikling. Kartlegging og øvelser. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. 
Ohegland, 2011. på voxit sine sider
http://www.voxit.no/a-skrive-seg-til-lesing/ 
e-lector sine sider 
http://www.e-lector.com/nor/fullversjon.html

Photostory

Photostory er et digitalt produksjonsverktøy for sammensatte tekster, som er interessant for norskfaget fordi det for det første er et gratis alternativ og fordi det er forholdsvis enkelt i bruk. Photostory handler i sin enkelthet om å sette sammen stillbilder til en fortelling. Når man har satt inn bildene kan man lese inn kommentarer. Det er også mulig å legge inn forskjellige effekter og musikk. Når man er ferdig lagrer man filen som en film som kan lastes opp i ulike publikasjonsformer som f.eks. YouTube eller i blogg (Harboe, L. 2010, s. 117).

Gjennom Photostory kan elevene lage sammensatte tekster om en bok de har lest eller det går an å bruke bilder angående en tur eller en felles opplevelse. Photostory kan også brukes som dokumentasjonverktøy i Kunst og håndverk. Bruksområdene er mange og egner seg godt til samarbeid. Elevene kan tegne, fotografere, de må redigere bilder, de må lagre bildene/tegningene. Da må de sette seg inn i bruken av redigeringsprogram som for eks. PhotoFiltre (se IKT i norsk). De må sette seg inn i bruken av Photostory. Her kan elevene lære å spille på hverandre og bruke hverandres sterke sider.

I norskfaget første året prøvde vi Photostory. Da laget vi en presentasjon av en barnebok som vi hadde lest. Her er hva jeg laget:

For nedlastning av programmet trykk her.

Harboe, L. (2010). noRskbokA.no. Digitale verktøy i norskfaget. Oslo: Universitetsforlaget.